Kronikk i Vårt Land

Før Positurene kom, skrev jeg litt om hvordan mine egne opplevelser med et usunt yogamiljø var en kime til det som etter hvert ble den ultimate yogaromanen (for å sitere en bokanbefaling i magasinet Costume). Nylig fikk jeg anledning til å skrive om det på nytt, i en kronikk som kom på trykk i avisen Vårt Land.

Teksten sprang ut av TV2-dokumentaren Under Guds øye, der utbrytere fra Sannhetens ord bibelsenter forteller om årelang indoktrinering og kontroll. Medlemmene bokstavtolket Bibelen, kuttet ut utenforstående og fulgte en «profetinne» som styrte alt fra sexliv til fritid. Dette ligger selvsagt langt unna det jeg selv har opplevd, men egne erfaringer gjør at jeg forstår dynamikken i en slik gruppe, og det overrasker meg i grunnen at så mange er overrasket over at noe sånt kan skje. Det ga meg lyst til å skrive kronikk. I tillegg ønsket jeg å si noen ord om begrepet «sekt» brukt, som brukes både i dokumentaren og i markedsføringen av den. I kronikken tok jeg til orde for å skrote dette ordet, men faktisk dukket det opp i avisens første nett-overskrift likevel. Flyktet fra yogasekt, sto det (i papirutgaven moderert til «retreat»). Dette er symptomatisk, for ordet har gjerne en sjokkeffekt. Men jeg tror det hindrer oss i å forstå hvor vanlige slike grupper er.

Ordet «sekt» kan fort bli en såkalt «thought terminating cliché», altså noe som setter en stopper for videre nysgjerrighet. Kan man stemple noe som en sekt, er det liksom ikke så mye mer å snakke om, man vet at det er galt, og så kan man la seg forferdes av det på avstand. Ekte nysgjerrighet erstattes av skuelyst, og man kan tenke: «Tenk at folk blir med på sånt!»

I kronikken skriver jeg:

Jeg tror at fremstillingen av slike miljøer som ekstreme unntak, samt ordet «sekt», hemmer en dypere forståelse. På engelsk sier man ofte «high demand group' fremfor «cult» for å vise til intense grupper med høy kontroll og sterke krav til deltagelse. Dette viser det vanlige ved slike miljøer, og gjør dem lettere å gjenkjenne.

Yogamiljøet mitt hadde få ytre fellestrekk med Sannhetens ord. Kontrollen var uformell, organisert religion var det ikke. Likevel var det ufritt og dogmatisk. Jeg hadde raskt blitt «frelst»: Yoga var det ene saliggjørende. Læreren, som rekrutterte via treningssenter, bygget mistillit til alt som ikke var yoga, alt som ikke var hans retning, og til andre yogalærere. Han hadde en hengiven, men begrenset tilhengerskare og deltok sjelden i et større yogamiljø – til tross for sine (etter sigende) tette forbindelser til internasjonale yogastorheter. Slik gikk han under radaren, ikke ulikt menighetsrådet i serien. Da jeg brøt ut – og fikk trusler politiet tok alvorlig – var det ingen å varsle formelt. Yogalæreren har nyetablert seg i flere omganger siden han forlot Norge, noe «småskala-guruer» ofte gjør. Ingen bør overraskes om profetinnen i Under Guds øye dukker opp i ny innpakning.

I kronikken skriver jeg også om hvor ubegripelig det gjerne er for utenforstående at noen kan gå inn i slike miljøer, men minner om at ingen egentlig gjør det med vilje. Jeg siterer et veldig treffende sitat fra eksmedlem av Folkets tempel/Jonestown, Deborah Layton:

Nobody joins a cult. Nobody joins something they think is gonna hurt them. You join a religious organization, you join a political movement, and you join with people that you really like.

Etter at man har brutt ut av noe slikt, kan det dukke opp mange vanskelige følelser. Plutselig er man selv den som ikke kan fatte at det var mulig å bli med på noe slikt. Det skriver jeg også om i kronikken:

[Jeg gremmer] meg ofte over at jeg lot meg manipulere! For eksempel når en venninne minner meg på hvordan jeg hyllet yogalærerens tankegods, og om at jeg var redd for å spise tomater (skadelig, ifølge ayurveda). På den tiden tenkte hun sitt og sa en del, men unngikk å kritisere. Det var nok viktig. Kritikk gjør lett at man dras dypere inn. «Oppvåkningen» blir vanskeligere, og uten et trygt sted å lande blir man sårbar. At flere går fra én high demand-gruppe til en ny, har mer å gjøre med isolasjon, virkelighetssjokk og skam enn et spesielt anlegg for å havne i en sekt. For pårørende er tålmodighet og tilgjengelighet altså viktig. Og man bør tørre å tenke: «I en annen situasjon kunne det vært meg.»

I Positurene skriver jeg om tre venner som alle har vært en del av samme yogamiljø, og som derfor burde være godt stilt til å forstå og støtte hverandre i etterkant. Slik er det likevel ikke, for opplevelsene deres spriker voldsomt, og de snakket aldri om hva som egentlig foregikk mens de fortsatt var med i miljøet. Dette er typisk for slike intense grupperinger – få snakker med hverandre om negative opplevelser eller motforestillinger, enten fordi man ikke tør eller fordi det rett og slett ikke finnes anledninger. Altså er man en del av et fellesskap som gir seg ut for å være nært og inkluderende, men i virkeligheten er individene sterkt isolert. I min roman øker denne isolasjonen på etter bruddet med «guruen» i boken, og jeg utforsker hva som skjer når det som skulle ha vært snakket om mye tidligere, trekkes frem i lyset.

At jeg skrev en roman om et yogamiljø, henger naturligvis sammen med at dette er en verden jeg kjenner godt. Men jeg kunne nok ha skildret lignende dynamikk også ved å skrive om andre typer miljøer. Her er vi igjen inne på det vanlige ved dem. Og jeg avslutter kronikken min slik:

High demand-miljøer oppstår rundt alt fra meditasjon til miljøvern, og i løsere former på nettet, som innen krypto og coaching. Ser vi «sekter» som forståelige fenomener fremfor uforklarlige avvik, kan vi lettere hjelpe og forebygge. Viser vi mer nysgjerrighet enn skuelyst, står vi bedre rustet som samfunn.

Les hele kronikken her!