Lanseringsmåned

Snart er det en måned siden Positurene kom ut, og for en fin måned det har vært! Den startet med en strålende anmeldelse i Vårt Land på selve lanseringsdatoen, og fortsatte med tur til Oslo, slippfest på SALT (med bokbad, boksalg og opplesning fra supre forfatterkolleger), signering på Norli, tre intervjuer og enda en fin anmeldelse – denne gangen i Morgenbladet – mens en tredje rosende anmeldelse kom for en halv uke siden i Aftenposten. Hyggelige nikk og omtaler på Instagram har det også vært, blant annet fra @litt.kritikk. På Instagram fikk jeg dessuten utfolde meg i det som er Flamme Forlags hittil lengste Insta-live, da Kristine Kleppo intervjuet meg om romanen. Om ikke lenge blir det nytt intervju i lydform, for da skal jeg være gjest i podkasten Skrivesnakk. Jeg ser frem til både den samtalen og til veien videre for Positurene!

Men nå et tilbakeblikk – på de tre fine avisomtalene jeg har fått så langt. De tre lesningene er svært forskjellige, og åpner alle for vinklinger jeg selv ikke har tenkt på, samtidig som de er inne på aspekter jeg var opptatt av å få frem mens jeg skrev romanen. Stort mer tilfredsstillende blir det ikke å lese anmeldelser.

Vårt Lands kritiker, Sigrid Elise Strømmen, åpner sin anmeldelse med noen refleksjoner rundt åndelighet og yogakultur, og har åpenbare kunnskaper om blant annet yogaens historie. Relativt få vet at de fleste vanlige yogaøvelser har mer til felles med britisk linjegymnastikk enn gamle indiske tradisjoner, så jeg er imponert over at Strømmen vever det inn i teksten. Det at hun selv har en yogapraksis, gjør at jeg setter desto mer pris på å lese at hun synes mine skildringer av bevegelse fungerer:

Som en leser med kjennskap til yogapositurer og begreper på sanskrit, setter jeg pris på hvor konkret Sævareid er i disse skildringene. Hun ivaretar samtidig lesere uten samme bakgrunn med sin stødige og sanselige tilnærming til språket. Å beskrive kroppslige bevegelser og positurer i skrift er nemlig ingen enkel oppgave.

I tillegg har hun fine ord å si om hvordan jeg har skrevet om vennskap, smerte og kroppskontroll:

Sævareid er god på beskrivelser av det ytre landskapet og vennskapets indre dynamikk. (...) Sævareids ømfintlige behandling av sykelig kroppskontroll er mesterlig. Også beskrivelsene av smerte og motstand i kroppen er til å ta og kjenne på. (...)

Morgenbladets kritiker, Maria Olerud, lar dette med smerte være omdreiningspunktet for sin tekst. Hun mener romanen synes å stille følgende spørsmål: «Hvordan skal vi møte smerten som finnes i livene våre, og i verden?» Også peker hun på noe jeg ikke har tenkt bevisst på, men som likevel vekker gjenklang i meg. Etter å ha drøftet bruken av katastrofemotiver (jordskjelv, brann, pandemi) i teksten, skriver hun at disse ikke trenger å sees som metaforer:

En bokstavelig lesning åpner for at Sunnivas weltschmerz er en del av det uoversiktlige smertebildet hennes, der overgrepstraumet langt ifra er den eneste erfaringen som eksisterer mer som kroppsverk enn vonde sinnstilstander.

Og:

Når det ytre er det indre, når lidelse skrives frem som uavgrenset, bevegelig og ubegripelig, anes et radikalt åpent og fysisk smertebegrep. Hos Sævareid finnes ingen grense mellom verden og selvet, biologien og bevisstheten.

Dette synes jeg er en spennende lesning, som også sier noe sentralt om det å leve med traumer. Hovedpersonen min er en som på mange måter har mistet oversikten over egen kropp og egne grenser, og hun lever i en slags uoversiktlig faretilstand. Da flyter nettopp det indre og det ytre sammen.

 Jeg er i det hele tatt veldig glad for Oleruds tolkning, og selvfølgelig også for at hun mener romanen er tankevekkende og forfriskende og tilfører noe nytt. (Gøy er det også å bli lest opp mot Virginia Woolfs essay om sykdom!)

Den hittil tredje anmeldelsen kom i Aftenposten, under en særdeles levende overskrift.

Kritiker Eilif Guldvog Hartvedt vektlegger “me too”-vinklingen i sin anmeldelse, og skriver at jeg “skildrer effektivt hvorfor yogamiljøer er særlig utsatt for systematisk seksuelt misbruk”. Han kommer også med noen tanker om hvorfor det ikke nødvendigvis løser alt om man bare får satt ord på ting:

Noen ganger kan den «gode samtalen» føles som en kvelende forventning. Som om man bare ved å sette de riktige ordene på følelsene, skal fikse ting, eller i det minste komme en vei i riktig retning. [...] Men ligger det ikke ofte et tykt lag av skuespill over det hele? Man skal vise hvor hensynsfull man er, hvor nær man står den andre, hvor viktig noe er. I «Positurene» av Heidi Sævareid gjennomskues dette sosiale skuespillet på nærmest provoserende realistisk vis.

Dette setter jeg pris på å lese, for jeg har vært veldig opptatt av nettopp det sosiale (skue)spillet. I romanen har jeg prøvd å belyse hvordan et vennskap kan endre seg og knake i sammenføyningene når en traumatisk hendelse rammer – ikke nødvendigvis på grunn av vond vilje. De tre vennene i historien har møtt hverandre i et miljø hvor nærhet og åpenhet vektlegges sterkt, men hvor det ikke egentlig er plass til kritiske eller negative tanker. Altså er det snakk om en falsk åpenhet, og selv om de alle tre finner veien ut av yogamiljøet, sitter de fast i gamle mønstre. Yogaens språk og verdensforståelse har blitt “sementert i kroppen og sinnet”, som Guldvog så treffende sier det.

Her er det relevant å nevne et fenomen som jeg ikke vet om vi har en god oversettelse for på norsk, nemlig spiritual bypassing. Begrepet ble lansert av psykoterapeuten John Welwood, og går kort fortalt ut på å bruke åndelige praksiser og ideer til å vike unna eller legge lokk på uforløste emosjoner eller psykiske vansker. I grupper med sterke ledere eller sterk indre justis kan dette fort føre til maktmisbruk. Har man for eksempel angst eller depresjon, kan man lett bli mistenkt for å ha åndelige blokkeringer. Føler man ubehag, for eksempel i møte med en yogaøvelse eller en fysisk yogajustering, får man fort høre at det skyldes motstand mot den åndelige utviklingen man så sårt trenger. Og prøver man å lufte bekymringer eller motforestillinger, er veien kort til å bli anklaget for å trekke ned andre i gruppen og altså hindre dem på deres åndelige ferd.

I romanen min forsøker jeg å vise hvordan dette er en dynamikk som det ikke er lett å riste av seg, og hvordan traumer dermed setter seg fast i kroppen til hovedpersonen.

Noe av dette var jeg inne på i et intervju med Psykologisk.no, og i et kommende portrettintervju i juniutgaven av Psykisk helse går jeg enda mer i dybden. Begge disse to sakene blir muligens liggende bak betalingsmur, men jeg snakker også om slike temaer i Flammes insta-live, som ligger fritt tilgjengelig her!

Fritt tilgjengelig er også et mer lettbeint intervju i Samtiden, der jeg kommer med en “elevator pitch” om romanen, anbefaler favorittbøker, forteller om egne skrivevaner – og svarer på hvem jeg foretrekker av Lady Gaga og Taylor Swift (!).