En ventet naturkatastrofe

Det går en subduksjonssone langs hele den nordlige Stillehavskysten, fra Nord-California til Vancouver Island. Havplaten presser seg inn under Nord-Amerika-platen og får landet til å heve seg som en spent fjær. Den kommende kollapsen er uunngåelig, og visstnok på overtid. Og etter jordskjelvet kommer tsunamien.

Dette er et utdrag fra romanen min, men fiksjon er det ikke. Et katastrofalt jordskjelv er virkelig i vente i dette området. Man har visst om det i rundt tre tiår, men selv hadde jeg ikke hørt om det før i 2015, da jeg snublet over en New Yorker-artikkel som gjorde inntrykk. Den opprinnelige overskriften, “The Earthquake That Will Devastate the Pacific Northwest”, fungerte så klart som et blikkfang, og selv om tittelen nå er moderert til “The Really Big One”, er alvoret udiskutabelt: Når havbunnen ute i subduksjonssonen Cascadia gir etter i et kjempeskjelv, vil kystområdene brått kollapse fordi «den spente fjæren» utløses, og dette og den påfølgende tsunamien vil føre til enorme ødeleggelser og trolig også høye dødstall.

Geologen Brian Atwater var blant de første som ble klar over trusselbildet. På 80-tallet ledet han omfattende feltarbeid i sedimentlagene i kystområdene ut mot Stillehavet, og gjorde flere urovekkende oppdagelser. For det første fant han spor etter plutselige endringer i landnivået, noe som tydet på tidligere jordskjelv av betydelig størrelse. Dessuten oppdaget han at flere områder med død kystskog (såkalt spøkelsesskog) tidligere hadde stått under saltvann – et tegn på brå landnedsynkning. Ved å radiokarbondatere organisk materiale i sedimentene kunne Atwater fastslå cirka når disse seismiske hendelsene hadde funnet sted.

Interessant nok samsvarte Atwaters funn både med fortellinger fra urbefolkningen i området (mer om dette i videoen over), og med historiske opptegnelser fra Japan, som dokumenterte store jordskjelv og tsunamier langs den japanske kystlinjen. I år 1700 hadde østkysten blitt rammet av en tsunami som var så uventet at den ble kalt en «foreldreløs tsunami» – hvilket vil si at et jordskjelv ikke gikk forut for den. Men et jordskjelv hadde det jo vært – så langt unna at japanerne ikke hadde merket det. I dag vet vi at skjelvet skjedde langs USAs nordvestlige stillehavskyst, at det trolig lå på rundt 9.0 på Richters skala, og at dette ikke var første gang.

Forskerne anslår at det har vært 41 subduksjons-jordskjelv i dette området de siste ti tusen årene. Med andre ord kommer det til å skje igjen, og hvis vi ser på de gjennomsnittlige intervallene mellom skjelvene (omtrent 250 år mellom hvert store skjelv), er vi muligens 75 år på overtid. Det faktum at kystlinjen flere steder i statene Washington og Oregon lenge har steget med bortimot tre cm i året, er ikke betryggende. Det høres jo ikke så mye ut i seg selv, men hvis både kystområdene og sjøbunnen utenfor stiger i denne takten i flere hundre år – altså flerfoldige meter – så vil alt sammen ramle ned igjen når megaskjelvet slår til.

Katastrofepotensialet burde være åpenbart. Store deler av kysten er tettbebygd, og det finnes både sykehjem og skoler nær havet. Fareskilt og orientering om fluktruter er satt opp overalt for å forberede befolkningen på en tsunami, men hvor enkelt vil det bli å flykte rett etter et jordskjelv som har rasert både gatebelysning, bygninger, motorveier og broer? Eller hvis det har skjedd en brå landnedsynkning? Det vil bare gå 10-20 minutter før en tsunami, som kanskje vil være bortimot tolv meter høy enkelte steder, kommer fossende.

I dag arbeides det heldigvis med avanserte varselsystemer, inkludert sensorer på havbunnen utenfor kysten, slik at jordskjelvet forhåpentlig ikke blir det første varselet befolkningen får. Beredskapsarbeidet har dessverre kun startet for alvor i løpet av det siste tiåret, så vi får håpe skjelvet lar vente på seg en stund til.

Ofte tenker jeg på hvor skummelt det må være å bo i disse områdene, særlig fordi jeg har svigerfamilie der, men skjønner også at dommedagsbekymringer ikke nødvendigvis er det som opptar en når man har et dagligliv å leve. Og for egen del har jeg ikke vært urolig under opphold ved Oregon-kysten, bortsett fra de gangene tsunamialarmen har ult uhyggelig i morgentimene – kun som en test, heldigvis.

Jeg må innrømme at jeg er en som både lar meg skremme og begeistre av dette. Skremme fordi ødeleggelsespotensialet er så stort – begeistre fordi det hele tross alt fremstår litt uvirkelig. Uansett kunne jeg ikke dy meg for å flette inn jordskjelv- og tsunamimotiver i romanen, siden jeg skriver om tre venner på roadtrip fra San Francisco til Portland!

Allerede i første kapittel kommer den første referansen til seismiske trusler:

Skjelvet kommer til å skje langs San Andreas-forkastningen, der Stillehavsplaten gnisser langsmed Nord-Amerikaplaten. Forkastningen strekker seg gjennom hele Bay Area, og under San Francisco er det er andre bruddlinjer også – Hayward, Calaveras, San Gregorio og flere. Det har vært stille lenge, trykket bygger seg opp, og Michael har nevnt dette, sagt at man venter på et stort skjelv innen få år, at man egentlig bare bør komme seg ut av California.

I tillegg refererer jeg til North Ridge-skjelvet i 1994, Loma Prieta-skjelvet i 1989, jordskjelvet i Christchurch på New Zealand i 2011 (man frykter et skjelv av samme art i Portland), og ikke minst Fukushima-katastrofen samme år. Tsunamien i India-havet i 2004 blir også nevnt – i et av bokens mange tilbakeblikk befinner vennetrioen seg i på østkysten av India seks år etter katastrofen, og besøker en severdighet som ingen visste om før tsunamien.

Dragsuget da vannet trakk seg tilbake hadde vært så kraftig at en klynge med eldgamle skulpturer hadde blitt avdekket i sanden utenfor Mahabalipuram. Det var gudeskikkelser, mennesker og dyr. Alle konturer var myke og avrundede etter å ha blitt skurt av sand og bølger gjennom århundrene, ansiktstrekkene var bløte som stoff, men flere av figurene hadde åpne munner som gipsavstøpningene fra Pompeii, av mennesker som var blitt utslettet midt i et åndedrag.

Noen vulkanreferanser har det også blitt plass til. Jeg skriver for eksempel om de tre vulkanene man kan se på flystrekningen mellom Portland og Seattle: Mount Hood, Mount St. Helens og Mount Rainier – alle aktive. Førstnevnte kan man også se i klarvær fra Mount Tabor, en stor skogspark (og utdødd stratovulkan!) i Portland, hvor flere nøkkelscener i romanen finner sted.  

Det skinner helt sikkert gjennom at jeg har frydet meg over å skrive (og ikke minst researche) disse partiene i boken, men det er også noe annet som ligger bak de seismiske motivene. I romanen beskriver jeg et vennskap som er som en «spent fjær». De tre «skurer mot hverandre» og påvirkes av et trykk som langsomt bygger seg opp, helt til en kollaps eller et skjelv er uunngåelig. Jeg skriver også om det vanskelige «opprydningsarbeidet» etter en katastrofe eller en traumatisk hendelse, der «etterskjelv» og «ødelagt infrastruktur» er en del av bildet. Og jeg prøver å beskrive hvordan ubearbeidede traumer kan bygge seg opp i et menneske og sette seg så fast i kroppen at bedring og forløsning kan kjennes som en katastrofe i seg selv.

Også når det gjelder historiens struktur har jeg forsøkt å tenke «seismisk»! En gradvis oppbygning med mange små faresignaler, til slutt en brå omveltning.

For å finne ut nøyaktig hva omveltningen består i ... les boken! Den kan bestilles her.