Fra yogamatte til bok
FORGET YOUR BODY, AWAKEN YOUR SPIRIT!
Denne lett foruroligende oppfordringen skrev jeg ned en gang for rundt elleve år siden, under diktat fra min daværende yogalærer. Jeg var i sluttfasen av en yogalærerutdanning, og etter en lang dag på yogamatten i det lille studioet han bruke til privattimer, satt jeg på et orientalsk teppe fra Nepal[*] og noterte mens visdomsordene strømmet. When we learn to let go, we gain control, skrev jeg. Og: Creation cannot come without destruction. Og ikke minst: You have to do 12 months of hell!
Jeg husker jeg lo da jeg noterte dette siste, for litt sånn hadde jo mitt møte med yoga vært – en slags bootcamp preget av både smerte og til og med skader, men jeg visste at det var vanlig, og nå var jeg dessuten for lengst over kneiken. Et halvår lenger fremme ventet en retreat i Thailand, hvor jeg både skulle lære mer og dessuten undervise selv, i det ashtanga-baserte yogasystemet læreren min hadde utviklet.
Da jeg kom til Thailand, hadde jeg ikke sett ham på en stund, for han hadde etablert seg på en isolert halvøy sør i landet for å drive en yogaskole derfra. Det gikk strykende, ifølge hans mange meldinger og nyhetsbrev. Virkeligheten viste seg imidlertid å være en ganske annen. Elevene uteble, pengene var i ferd med å ta slutt, og yogastudioet – en overbygd teakplattform i jungelen – var ikke ferdigbygd. Yogalæreren var frustrert, ville ha meg til å overføre 10 000 kroner i tillegg til den klekkelige summen jeg allerede hadde betalt for retreaten (som tilsynelatende hadde null struktur), og reagerte med dårlig skjult sinne da jeg ikke ville. Så satte han meg til å dele ut flyere blant stedets klatreturister, hippier og andre backpackere.
Jeg gjorde hva jeg kunne, men oppmøtet var og ble labert, og for å veie opp, måtte jeg delta i samtlige klasser. Det ble bortimot åtte daglige timer høyintensiv yoga i tropehete – plattformen måtte aldri se for tom ut! I tillegg var det viktig at jeg praktiserte de mest akrobatiske formene for asana, som en slags reklame. Da jeg en dag så mitt snitt til å droppe en klasse til fordel for et bad, fant yogalæreren meg på stranden, skjelte meg ut og beordret meg tilbake.
En uke senere lå jeg på en klinikk i den nærmeste kystbyen, koblet til et intravenøst drypp. Jeg hadde langt fremskreden hyponatremi – en elektrolyttforstyrrelse som kan oppstå ved overdreven trening og høyt væskeinntak – og trengte tilførsel av både glukose og salter. Hadde jeg ventet noen timer til, sa legen, kunne jeg falt i koma. Det hørtes alvorlig ut, og slik kjentes det også. Jeg hadde hatt hodepine i mange dager, var både svimmel og kvalm, og hadde dessuten hovnet opp i hele kroppen. Forget your body? Det gikk ikke lenger.
At jeg i det hele tatt hadde kommet meg til klinikken, var i grunnen ren flaks. Et av symptomene på hyponatremi er redusert konsentrasjonsevne og forvirring, og uten bistand fra en annen reisende, som hjalp meg til å finne en båt inn til byen og fulgte meg til lege, er jeg usikker på om jeg hadde kommet meg til behandling. På veien dit ble jeg stadig mer delirisk, og måtte holdes i armen for ikke å vimse rett ut i trafikken.
Mens jeg lå på klinikken med nål i hånden, begynte yogalæreren å sende meldinger: Hvor var jeg? Når kom jeg tilbake? Hvorfor hadde jeg bare stukket av? Tonen vekslet mellom innsmigrende og aggressiv, og jeg innså at det var på tide å forlate “retreaten” for godt. Nå som behandlingen begynte å virke og konsentrasjonen vendte tilbake, gikk det opp for meg at han hadde motarbeidet mine forsøk på å få legehjelp – blant annet ved å bagatellisere symptomene, lyve om antallet båtavganger, og ikke minst konfiskere mobilladeren min. Nå var det min tur til å lyve. Jeg tok inn på hotell, oppga feil adresse for sikkerhets skyld og lovet å komme tilbake dagen etter, men i stedet for å møte ham, pakket jeg i smug og tok long boat tilbake til byen.
Da yogalæreren oppdaget at bungalowen min var tom, ble han sint og oppsatt på å finne meg. Denne gangen ignorerte jeg meldingene. Jeg ombestilte hjemreisen i samråd med forsikringsselskapet, men det tok noen dager før jeg kunne reise, og siden det hele tiden føltes som om yogalæreren kunne troppe opp, byttet jeg hotell to ganger, reiste til den lokale flyplassen så fort jeg kunne, og kjøpte billett til en tidligere avgang så jeg kunne komme meg trygt gjennom gaten. Jeg informerte yogalæreren om at jeg var ferdig som hans elev, og gikk på flyet.
Reisen var lang, med tolv timers mellomlanding i Bangkok, fem timer i Istanbul. Jeg fikk altså god tid til å tenke. Måten jeg hadde dratt på, i smug og i all hast, mens stadig mer pågående meldinger tikket inn, fikk meg til å føle at jeg var med i en slags krim. Kanskje jeg kunne skrive en spenningsbok basert på hendelsen? Jeg var nok litt fortumlet fremdeles. Vel hjemme i Norge ble «krimhistorien» imidlertid litt for virkelig. Da yogalæreren fikk snusen i at jeg advarte andre mot å reise nedover, fikk jeg høre fra ham igjen, og det eskalerte raskt fra advokattrusler til drapstrusler, både på melding og mail. Jeg leverte anmeldelse hos politiet, informerte ham om at dette var gjort – og hørte ikke noe mer.
Forsøksvis optimistisk et par dager etter ankomst, til tross for de første symptomene på hyponatremi
Her har jeg selvsagt gjort en lang historie kort. Hendelsen i Thailand kom ikke som lyn fra klar himmel, selv om det opplevdes slik der og da. I virkeligheten hadde det hele tilspisset seg over en lang periode, såpass gradvis at jeg ikke merket faresignalene. Jeg var nyforelsket i yoga og opptatt av alt jeg kunne lære, og var en del av et stort og voksende miljø. Mange som praktiserte yoga på 2010-tallet i Oslo var innom samme lærer som meg, og jeg vil tro at de aller fleste sitter igjen med positive minner. Men jeg vet også om flere som deler mine erfaringer, både med denne læreren og andre. Og slike opplevelser er ikke spesielt unike innen yogakulturen. (Denne artikkelen, som nylig ble publisert i The Guardian, viser noe av dynamikken jeg snakker om.)
Da jeg igjen kom i tanker om å skrive om yoga, var jeg derfor ikke interessert i å skrive om noe som lignet min egen historie. Derimot ville jeg utforske hva det er ved yoga som gjør at så mange går opp i det med liv og sjel og taper dømmekraften, og hvorfor karismatiske maktpersoner så lett kan få fotfeste. En slik dynamikk har tross alt preget de aller fleste kjente yogaretninger: bikram, anusara, jivamukti, kundalini, iyengar, og ikke minst ashtanga, som var min inngang til yoga.
I 2018 skrev den kanadiske journalisten og yogalæreren Matthew Remski en omfattende artikkel der han gransket ashtanga-grunnlegger Pattabhi Jois’ systematiske seksuelle overgrep over flere tiår, samt de utallige skadene han påførte elever gjennom såkalte justeringer. Året etter ga Remski ut boken Practice And All Is Coming: Abuse, Cult Dynamics, And Healing In Yoga And Beyond, hvor han gikk dypere inn i stoffet, intervjuet enda flere kilder og trakk opp historiske linjer, i tillegg til å rette et kritisk blikk mot yogakulturens sekteriske tendenser. Jeg slukte boken, og skaffet meg også et av verkene Remski støttet seg til, nemlig yogahistorikeren Mark Singletons Yoga Body: The Origins of Modern Posture Practice. Her lærte jeg om yogaens uhyre korte historie – de fleste av positurene vi praktiserer i dag ble til i det siste århundret, og har dessuten i stor grad vestlige røtter. Yogaens pseudovitenskapelige slagside drøftes også – noe som fikk meg til å huske på en bok yogalæreren min advarte sterkt mot da den utkom i 2012: The Science of Yoga: The Risks and the Rewards av William Broad. Nå leste jeg boken og skjønte hvorfor den var upopulær i mange yogamiljøer. I tillegg til å tilbakevise mange av de vanligste påstandene om yogaens helsegevinster, går den grundig inn på den høye skaderisikoen som mange yogaretninger medfører.
Researchlitteratur på en seng av hundehår :)
Kort fortalt ble jeg stadig mer yogakritisk, til tross for at jeg fremdeles hadde en aktiv yogapraksis (noe jeg har den dag i dag, skjønt den fortoner seg ganske annerledes enn før!). Og det var åpenbart et rikt stoff å ta av med tanke på å skrive en bok. Noen tydelig vinkling hadde jeg likevel ikke, og skrev to andre bøker i stedet – Longyearbyen og XR UK – før jeg begynte på en tredje roman, igjen om noe helt annet enn yoga ... inntil yogastoffet plutselig trengte seg frem. Først la jeg inn noen små referanser, så ble det mer, og til slutt ble yoga en av de viktigste trådene i romanen. Historiens opprinnelige utgangspunkt eksisterer nå kun som et lite drypp i et av de første kapitlene. Slik kan det være å skrive bok – man tror man er opptatt av én ting, men så viser det seg at det er noe helt annet som vil frem.
Det var for øvrig ikke en spenningshistorie om en ulykksalig retreat i Thailand som ville frem! I stedet skriver jeg om en vennetrio på roadtrip langs den amerikanske vestkysten, og deres opplevelser med en yogaguru som er ganske annerledes enn min forhenværende lærer. Guruen i boken er et internasjonalt navn – en slags yogakjendis på linje med Kino MacGregor, Richard Freeman, Rodney Yee og Seane Corn – ikke en opportunist som reiser fra land til land, brenner broer i øst og vest og svindler folk for penger etter å ha bygget luftslott, slik min lærer gjorde.
Samtidig finnes det generelle likhetstrekk. Moderne guruer er i nemlig ganske like hverandre: De har en karismatisk evne til å tiltrekke seg elever (gjerne unge kvinner), et behov for makt og beundring, et lemfeldig forhold til sannheten, og et sterkt anlegg for pseudovitenskap. Samtidig er jo de fleste gjerne reelt begavet – det er ikke bare blendverk. Guruskikkelser som B.K.S. Iyengar, Bikram Choudhury, Pattabhi Jois, Osho, Yogi Bhajan og John Friend hadde alle noe konkret å by på i tillegg til – eller som skalkeskjul for – alt det destruktive. Mange fikk stort utbytte av å følge dem (og tåler dårlig å lytte til ofre). Å bryte ut – for ikke å snakke om å forstå i etterkant hva man egentlig har vært med på – er derfor ikke enkelt, noe mine tre hovedpersoner på hver sin måte opplever.
Selv tilbrakte jeg vel ikke mer enn tre år med min «guru» – det omtrentlige tidsrommet da han befant seg i Oslo og var en stjerne på yogahimmelen der – mens personene i boken har en tiårsperiode å se tilbake på. Problematikken de må hanskes med stikker også langt dypere, samt er av en annen art enn den jeg selv har direkte erfaring med. Likevel hadde jeg fordelen av å kjenne miljøet fra innsiden, og har derfor kunnet skrive det jeg tror er en autentisk skildring av et sekterisk miljø.
Design: Miriam Edmunds
[*] Senere oppdaget jeg merkelappen fra IKEA