Lynch og Blåskjegg
På roadtrip opp langs den amerikanske vestkysten i 2021 begynte jeg å tenke på BOB i Twin Peaks. Store skogbranner herjet i innlandet i California, og brannlukten gjorde at setningen «fire, walk with me» trengte seg på. De store douglasgranene i veikanten kalte selvsagt på «smell those Douglas firs»-replikken. Og slik fortsatte det oppover i Oregon – jeg syntes det var noe lynchsk over det meste: Billige moteller, røde billys i mørket på highwayen, fagverksbroer, tømmertransportbiler, dive bars og dinere med neonskilt, rustikke vertshus med gevir som veggpryd. For ikke å snakke om mørke barskoger.
Vanligvis har jeg ikke noe spesielt på hjertet når kjente mennesker dør, om jeg så har et nært forhold til dem. Men David Lynch har betydd ekstra mye de siste årene, så det føles melankolsk at han nå er borte. I 2021 hadde jeg nettopp begynt å skrive på Positurene, som henter handling fra den amerikanske vestkysten, og dermed var Lynch-referansene noe av det første som ble vevd inn i boken. Først var det som lett koloritt, men gradvis ble det til noe langt dypere, hvor jeg trakk på David Lynchs utforskning av det ubevisste, drømmer og meditasjon, men også seksuell vold, fortrengning og traumer. Til slutt var referansene bærende i flere scener.
Også i selve skriveprosessen var Lynch i grunnen viktig for meg. Boken var tung å skrive, kanskje det tyngste jeg har skrevet, men jeg så på Lynch-filmer og -klipp, lyttet til musikken hans og leste intervjuer med ham, og lot meg oppmuntre og inspirere til å gå dypere ned i materien. «The mind revealing itself to itself», lyder en linje fra Major Briggs’ berømte monolog, og sånn prøvde jeg å tenke om skrivingen. Målet var å avdekke noe som allerede var der, under flere lag.
Muligens kommer tanken om flere lag fra Substrata av Biosphere – der nettopp denne monologen samples, i sporet «Hyperborea»! Denne musikken omtales også i romanen. Hovedpersonen, Sunniva, er musikkritiker og -journalist med en spesiell interesse for elektronisk musikk, men det er den samplede monologen jeg er opptatt av i avsnittet:
En oppmerksom leser vil nok fange opp den åpenbare Twin Peaks-referansen i den siste setningen, men det er faktisk en helt annen historie jeg primært alluderer til i dette avsnittet: nemlig eventyret om Ridder Blåskjegg. I dette eventyret, som finnes i mange varianter (i norsk folkediktning finner vi blant annet «Kjæresten i skogen», og en mer moderne variant er Angela Carters fortelling «Det blodige rommet»), gir Ridder Blåskjegg sin nye, unge kone nøkler til alle rommene i borgen sin, men forbyr henne å gå inn i ett av dem. Naturligvis bryter hun forbudet, og finner likene av hans seks tidligere koner. I psykoanalytiske lesninger er det vanlig å se på denne nøkkelen – som hun tross alt får, ikke stjeler – som en invitasjon til å avdekke fortrengt kunnskap. Det er altså ikke en fortelling om ulydighet, men om det å ta et skritt mot en nødvendig konfrontasjon. I jungianske lesninger tolkes nøkkelen gjerne som et verktøy for individuasjon, og det forbudte rommet som «skyggen», psykens skjulte aspekter. Hos Clarissa Pinkola Estés (Women Who Run With the Wolves) er nøkkelen et symbol på en kvinnelig intuisjon som ikke bør undertrykkes. Og det å låse opp døren er nødvendig for at kvinnen skal overleve. Slik fungerer nøkkelen som en katalysator for transformasjon.
I min historie er det ingen nøkkel, og døren står allerede på gløtt. Sunniva er i ferd med å gå inn i det rommet hun lenge har nektet seg selv å gå inn i. Hvis hun vil, kan hun åpne døren fullstendig. Men hun nøler. Hun vet at uutholdelige minner og erkjennelser venter der inne.
Det handler ikke om stengte rom i Major Briggs’ monolog, og heller ikke om uutholdelige hemmeligheter, men det sistnevnte er det mye av i både Twin Peaks og Fire Walk With Me. Og det er når Laura Palmer åpner døren til den mørkeste hemmeligheten av dem alle – en hemmelighet hun nok på et ubevisst plan har kjent til hele tiden – at hun bestemmer seg for å la døden vinne. Det er den eneste frigjøringen hun kan se for seg. Hemmeligheten tar hun med seg i døden, og andre må avdekke den. I flere av Blåskjegg-historiene, for eksempel «Kjæresten i skogen», varsler kvinnen selv sine nære om det hun har avdekket, og den uhyrlige mannen blir drept. Slik sett blir det å fortelle en nøkkel til fullstendig frigjøring.
I Positurene er ikke dette fullt så enkelt, slik det sjelden er i det virkelige livet. Sunniva har tidligere forsøkt å fortelle, men blitt avvist. En dør har blitt stengt, både inni henne og overfor de to vennene. Når denne døren til slutt åpnes igjen, er det ikke fullt og helt hennes valg. Resultatet er kaotisk og uforutsigbart, som etter en katastrofe. Men noe har blitt satt i bevegelse. Fortiden kan ikke repareres, men en linje trekkes mot fremtiden. I bokens siste scene sitter hovedpersonen i et fly og ser ned på Twin Peaks-deltstaten Washington, og har altså en helt annen oversikt enn man har med tett, mørk granskog foran seg.
Major Briggs’ monolog
«Hyperborea» av Biosphere
Tidenes beste musikalske tolkning av Blåskjegg-myten?
Og til slutt en mer optimistisk tolkning, vor frykt og usikkerhet riktignok er en undertone, men hvor håpet om kjærlighet skinner frem.