Sweet Thing

Akkurat nå skulle jeg deltatt på litteraturfestivalen på Lillehammer, hadde det ikke vært for pandemien. Heldigvis går den av stabelen likevel i nytt format, takket være kreative hoder i festivalledelsen, men for meg som bor i utlandet, ble det selvsagt umulig å komme.

Så jeg følger med på avstand og mimrer om gode tider i fjor. Da fikk jeg blant annet snakke om Bowie på Banknatta, og var med på Nordisk seminar sammen med et knippe forfatterkolleger fra Norden. I forkant av seminaret leverte vi alle korte tekstbidrag til det som ble en boksingel på Flamme Forlag. Og jammen fikk jeg ikke på sett og vis sneket inn Bowie i bidraget mitt, som kan leses under!

Sweet Thing

Jeg liker at du er eldre enn meg. Livet ditt er rotfestet. Du er ferdig med vandrefasen, ferdig med å være kynisk. Du kan ta deg råd til å være sentimental nå. Du kan åpne hjertet, holde det frem.

For deg er jeg noe nytt. Og jeg har aldri prøvd noe sånt før, med en som deg. Du er en som har reist verden rundt før internett. Du forsvant fra jordens overflate, slik ingen kan gjøre i dag. Jeg kan ikke engang forsvinne i én dag, men jeg gjør det likevel, med deg. Jeg er inne i huset ditt i én dag, to dager, og jeg ser ikke på mobilen engang. Soveromsvinduet ditt er åpent mot den lyse dagen og byen der nede, hagene og bilene. 

Du drar ut og kjøper sexleketøy, du kjøper alt mulig, for du har penger, men ikke en plan, og fangsten putter du i skuffen med sengetøy og gjestehåndklær. Men hva skal du velge – penisring eller ring gag? Hendene dine løfter på tingene, legger dem ned på frottéstoffet. Du venter på mitt trekk, men jeg lar deg bestemme. En rosa plastpisk får bli med oss inn på soverommet. Du er nervøs. Du tror jeg har prøvd alt. Du har prøvd kjærlighet. Nå prøver du noe nytt. 

Huden din er løsere enn min, jeg strammer den for deg når jeg står bak deg foran speilet, legger hendene over ribbeina dine og trekker bakover. Du har trente muskler i armer og legger, men ryggen din stiv, du har lenge hatt et vondt kne. Når jeg løfter håndflaten fra den glatte huden på hodet ditt, kjenner jeg et mykt, klebrig heft. Du har en slappere munn enn yngre menn, noe av blodet er borte. Ser du det selv, eller synes du ansiktet ditt er det samme som før? 

Jeg er glad du er eldre enn meg. Det får meg til å føle meg viktig og fri. Jeg er en luksusartikkel. Du trenger meg ikke, men du sier du vil ha meg. Du ser ingen feil ved meg. Du vil at vi skal gå nakne rundt i huset ditt. Du knytter neven rundt stoffet i trusen min og løfter det opp i sprekken, du holder meg på tå og sjekker hvordan jeg reagerer. Du gir meg høyhælte sko og lenker meg til sengestolpen med håndjern med metallfinish. Du vil at jeg skal vekke deg med å suge deg. Du vil vekke meg også, du fabler om det og andre ting. Og kan nesten ikke tro alt du kan få meg til å gjøre, men snart blir du rådvill. Den strikken du vil tøye er ikke lang nok hos deg.

Vi har ingen avtale. Planene du legger er luftige, ivrige. Du mener det du sier, men bare i øyeblikket. Du lever her og nå. Og jeg gjør det også, for det er ingenting jeg må tolke, og du vet ikke hva det er å ghoste. Du sjekket meg opp på gamlemåten.

Du er Gen X, du var apolitisk, apatisk, sint og kul. Nå har du høy livskvalitet, du har det behagelig. Du har gjesterom, gressklipper, vinkjeller og bil, du liker humor på tv. Vennegjengen din er to tiår gammel. En har barn som er gamle nok til å flytte hjemmefra, hadde de hatt råd. En er nyskilt og har følere ute over hele rommet. En er lærer på tjuende året og lei. En jobber i HR og pisker ansatte med mindfulness. En er en fordums gudinne som en gang fikk alle til å snu seg. Hun kommer i middagsselskap hos deg i linkjole og heklebolero, hun er moderlig og megetsigende og lurer på hvem jeg er, for deg. Men du har ikke sagt noe, og jeg trenger ikke å forklare. Jeg er en åpen hemmelighet. Jeg kan dra når jeg vil, men jeg blir til alle har gått. 

Jeg lot som om jeg hadde tenkt meg hjem den første kvelden, men da vi kom til veikrysset, ble jeg heller med deg, for det lå i luften at du håpet på det. Du er en som ikke spør direkte. Du er en som ikke kan forhandle. Du er en som er redd for å få nei hvis du sier rett ut hva du vil. Du tror jeg må lures og overtales. Jeg liker å sjokkere deg. Du kan ikke fatte at det er så enkelt. Du føler at du får noe gratis, kanskje ufortjent, det overvelder deg. Øynene dine er raske, vurderende, du prøver å se hvor mye du kan få før det er over. 

Når jeg presser fingertuppene mot huden din, oppstår det gulhvite flekker. Det tar tid før blodet vender tilbake – det er et tegn på dårlig blodomløp. Eller er det kanskje et alderstegn? Dette sier jeg til deg, og du ler og spør hvordan du skal ta det, men jeg bare smiler. Jeg er spontan når jeg snakker til deg. Jeg sier det som faller meg inn. Det finnes ingen fallhøyde. 

Den dagen du finner en annen, tror du at du må skjule det for meg. Du sender tekstmeldinger i smug og legger mobilen på bordet med skjermen ned. Etter hvert begynner du å vokte deg for det som er nærhet for deg, det som er ekte sex for deg. Du vil bruke fingre og munn, du vil gjøre alt som ikke er sex for deg. Du beholder genseren på, den blå som du kjøpte tre stykker av og viste frem til meg. 

Den siste dagen er du i håndkleskuffen og leter. Du trykker på knappen, vibratoren summer og klikker, og så er alt dødt. Du prøver igjen, men denne gangen skjer det ingenting. Jeg sier du må lade den, men det tar for lang tid. Du vil heller at jeg skal ta på meg selv. Du folder hendene i fanget og ser på. Det er stille i rommet, og alle søndagens lyder kommer inn gjennom det åpne vinduet.

Etterpå kler jeg på meg foran deg. Jeg snører skolissene i entreen din, jeg går inn i stuen din med skoene på og henter jakken min på sofaen foran tv-en. Du hjelper meg å løfte sykkelen min ut av entreen, du bærer den ned trappen og ut på gaten.

Du holder i sykkelstyret, jeg legger hånden min over din og flytter den.

«Vi sees», sier du.