I bevegelse

For en tid tilbake ble jeg intervjuet på Gyldendals nettsider om skriverutiner. Et av de faste spørsmålene i intervjuspalten lyder: Hvilke forfatterskap har inspirert deg? Jeg har mange forfatterfavoritter, men det er i grunnen helt andre kunstretninger jeg ser til når det dreier seg om hva som gir næring til min egen skriving. Og da står dans i en særstilling. Jeg trakk frem to koreografer - James Batchelor og Hofesh Shechter - men det var ikke rette ramme for å gå i dybden. Så det skal jeg gjøre her, og dessuten unne meg å nevne enda noen av mine favoritter.

Australske James Batchelor var et ukjent navn for meg inntil jeg så forestillingen Deepspace her i Bristol for to år siden. Verket sprang ut av Batchelors kunstneropphold på et forskningsskip nær Antarktis, og tok blant annet sikte på å utforske krysningspunktet mellom kunst og vitenskap.

I Bristol ble forestillingen vist i en av salene på kunstmuseet Arnolfini. Det var ingen sitteplasser, ingen avgrenset scene, og vi ble oppfordret til å bevege oss rundt slik vi selv ønsket. Da danserne kom inn, måtte vi hele tiden flytte oss for å unngå å kollidere i dem. Det ble aldri kaotisk - det var alltid tid til å bevege seg raskt unna, men det var heller ikke mulig å finne seg et sted å stå i ro. Publikum ble tvunget til å være i konstant bevegelse, og vi ble alle en del av koreografien. Jeg ikke funnet noen videoklipp hvor publikum er med, og det er synd, for jeg skulle gjerne sett spekteret av ulike bevegelsesmønstre som oppstår seg i en slik situasjon! Slik jeg husker det fra forestillingen, reagerte folk på veldig ulikt vis. Noen prøvde å komme nær danserne og fulgte nærmest etter dem, andre prøvde å komme seg så langt unna som overhodet mulig og klemte seg inn i hjørnene. Atter andre prøvde å holde seg på passelig avstand - jeg tilhørte den gruppen - men uten å egentlig lykkes. Danserne brukte hele rommet og gjorde at vi alle holdt oss på tå hev.

Det var også fascinerende å oppleve danserne på nært hold i de stillere partiene, og se detaljene man vanligvis ikke ellers får med seg når man sitter i en sal. I og med at Batchelor er en dansekunstner som arbeider spesielt mye med ørsmå muskelbevegelser og nesten umerkelige vektoverføringer, var dette spesielt givende.

Jeg hentet også mye inspirasjon til egen skriving i denne forestillingen. I alt jeg skriver er jeg opptatt av det fysiske. Det hender ofte at jeg “tester” både bevegelser og ansiktsuttrykk, delvis for å kunne skildre en eksakt bevegelse slik den ser ut fra utsiden, men også for å “kjenne” hvordan den føles fra innsiden. Ofte synes jeg de aller minste bevegelsene - de som det mer går an å kjenne enn å se - er de aller mest spennende å jobbe med. Jeg ønsker å erfare og finne ord for akkurat hva som skjer i kroppen når skuldrene spenner seg, når ryggen rettes, når vekten forskyves fremover i tåballene.

Hofesh Shechter, den neste koreografen jeg har på listen, har vært på radaren min i ganske mange år. Men det var først i 2018 at jeg fikk sett et av verkene hans live, da kompaniet hans kom til Bristol Old Vic med forestillingen SHOW. Det er nok en av de mest minneverdige danseforestillingene jeg har sett i løpet av de siste årene. Jeg har skrevet litt mer om SHOW her.

Før denne forestillingen hadde jeg bare sett opptak av Shechters verker, og det kan absolutt ikke sammenlignes med det å sitte i salen. Det er ofte noe ekstatisk over Shechters forestillinger, og SHOW var en spesielt intens opplevelse. Jeg gikk ut av teatret med en følelse av å ha vært på konsert eller rave, eller deltatt i et slags ritual. Musikken (som er komponert av Shechter selv og ligger i utdrag på kompaniets nettside), fortsatte å spille i hodet mitt i mange dager, og det var som om bevegelsene også satt i kroppen. I forestillingen knyttes de ulike scenene sammen ved hjelp av et sett med bevegelser som gjentas og gjentas og gjentas, nesten på hypnotisk vis. Mange av dem er relativt “enkle”, så det er nesten som om dansernes bevegelser slår over i kroppene på oss som sitter og ser på. Vi kan nærmest kjenne hvordan det er å bevege seg slik.

Den verket av Shechter som jeg aller helst skulle sett live, er Political Mother fra 2010. Jeg så deler av forestillingen i en tv-produksjon en gang, og jeg håper inderlig at jeg snart får sett hele på scenen! Etter planen skulle den oppføres på nytt i år, men koronapandemien har dessverre satt en stopper for det så langt. Jeg krysser fingrene for neste år!

Her er en trailer, med kommentarer fra koreografen innimellom danseklippene:

Jeg kan ikke dy meg for å ta med enda en video, der en av de kunstneriske lederne i Hofesh Shechter Company forteller om koreografien. Her går han igjennom sentrale bevegelser og teknikker som brukes i forstillingen, og viser hvordan han arbeider med danserne. Spesielt spennende er det å høre om rollen kontraster mellom under- og overkroppen spiller. Disse kontrastene er nok en del av årsaken til at bevegelser som ser enkle ut, egentlig er svært krevende å utføre.

I fjor fikk jeg sjansen til å se Shechter igjen - riktignok ikke kompaniet hans, men et av verkene hans. In Your Rooms hadde urpremiere i 2007, men ble oppført på nytt av Rambert i en triple bill på Sadler’s Wells. En annen av mine favoritter, Wayne McGregor, var også representert, med et verk som opprinnelig hadde blitt skapt for Rambert allerede i 2002: PreSentient.

Jeg ble først oppmerksom på Wayne McGregor i 2011, da Radiohead-platen King of Limbs kom ut. Wayne McGregor laget nemlig koreografien i den unike musikkvideoen til “Lotus Flower”.

Det samarbeidet må ha gitt mersmak for Thom Yorke, for da Atoms for Peace-prosjektet AMOK kom ut, var Wayne McGregor tilbake som musikkvideokoreograf, for sangen “Ingenue”. Den er kanskje min favoritt av de to. Jeg er i det hele tatt spesielt glad i duetter. Store dansescener med mange involverte er ofte utrolig medrivende - SHOW på sitt mest sydende og hektiske er et godt eksempel på det - men det er noe eget ved scener som rendyrker dynamikken mellom to mennesker. I egen skriving er jeg spesielt interessert i fortettede situasjoner mellom to mennesker, så jeg har alltid hentet inspirasjon fra duetter.

Thom Yorke er ikke den eneste profilerte musikeren McGregor har samarbeidet med. Jon Hopkins, Ólafur Arnalds, Scanner, Jlin, Ben Frost, A Winged Victory for the Sullen, Jamie xx, Max Richter … listen er lang. I 2019 satte McGregor sammen albumet Collaboration, som er en samling av noen av de musikalske samarbeidene.

Musikk og dans står selvsagt i en nær forbindelse. Det samme gjør ord og dans (mange av de klassiske ballettene bygger jo på eventyr, dramatikk eller andre former for historiefortelling), men McGregors tilnærming til ord er mindre direkte. I videoen under snakker han om det å finne kroppens vokabular, men understreker at han ikke forsøker å fortelle en historie eller formidle et budskap. The movement is the message, sier han.

Moderne dans blir ofte sett på sett på som utilgjengelig og vanskelig. Det tror jeg kan henge sammen med at folk ofte venter seg en klar fortelling eller et forståelig budskap fra teaterscenen. De regner med at bevegelsene skal representere eller symbolisere noe annet, og blir derfor kanskje frustrerte når de ikke forstår hva danserne eller koreografien prøver å “si”.

Som forfatter prøver jeg selvsagt alltid å si noe, og når jeg vektlegger personenes bevegelser og prøver å skildre dem så presist som mulig, så er det gjerne fordi jeg prøver å formidle noe om personenes indre eller mellommenneskelige dynamikk. Likevel synes jeg det McGregor sier er inspirerende, for jeg jobber alltid med en “større” bevegelse - nemlig tekstens bevegelse. Dette er det ikke helt lett å sette ord på - særlig siden dette er noe som nærmest utvikler seg på en organisk måte. Ikke slik å forstå at det “kommer av seg selv” - tvert imot tror jeg ofte det er her det butter kraftig imot i startfasen (som alltid er tyngst for meg). Det tar tid for meg å forstå “rommet” jeg jobber i. Men når det løsner, oppdager jeg ofte hvor mye som har vokst frem mens jeg har konsentrert meg om andre ting. Og fra da av jobber jeg bevisst med å få teksten til å flyte seg på riktig måte - selvsagt for å bygge opp under handlingen, men også for musikaliteten og “bevegelsen” i seg selv. Det hjelper meg å tenke på dette som noe nærmest fysisk.

Tilbake til dans - og tilbake til triple bill-forestillingen på Sadlers Wells i fjor! Det var faktisk den ferskeste av de tre koreografene som gjorde mest inntrykk på meg den kvelden, nemlig Marion Motin. Hun er kanskje aller mest kjent for å ha koreografert for popstjerner som Dua Lipa og Christine and the Queens, men det er ingen tvil om hvor koreografien hennes er mest spennende - det er på scenen. Rouge, med musikk av Micka Luna, var så frisk og medrivende at den nesten overstrålte kveldens to mer kjente (og vel mer dyptloddende) koreografer. Jeg har vel ofte en dragning mot det hemningsløse og intense, og akkurat denne kvelden var jeg nok spesielt i humør for noe høyenergisk!

Den siste koreografen jeg skal nevne i denne omgangen, er Sharon Eyal, som i likhet med Hofesh Shechter har fartstid fra det Tel Aviv-baserte kompaniet Batsheva. Jeg så henne for første gang for mange år siden, da hun og samarbeidspartneren Gai Behar skapte forestillingen Corps de Walk for det norske kompaniet Carte Blanche. I fjor fikk jeg oppleve Eyal på nytt, da Killer Pigs (som også opprinnelig ble laget for Carte Blanche) ble fremført av Rambert2 på Sadler’s Wells, ti år etter urpremieren.

Her er et utdrag fra Killer Pigs, fremført av Eyals eget kompani, L-E-V:

Killer Pig er kanskje en av de mest ubehagelige forestillingene jeg har sett på en stund - det er nærmest noe grotesk over den. Bevegelsene er brå, kantete og aggressive, og preget av vridninger og utfall som får kroppene til å se unaturlige og fremmede ut, tidvis dyreaktige. De lite flatterende, nærmest bleieaktige kostymene understreker det groteske preget ytterligere. Samtidig er det også en udiskutabel eleganse i måten danserne beveger seg på, nesten noe sensuelt.

Aksentueringen av hofter og skuldre og en slags trippende gange på tærne sender tankene til catwalken, eller til et drag show. Disse bevegelsene fungerer som et refreng som vever forestillingen sammen, og utføres ofte unisont av alle danserne, gjerne mens de er tett samlet på scenen - som én kropp. Dette later til å være et koreografisk signaturgrep hos Eyal - man ser det også i Half Life (som ble laget i samarbeid med Gai Behar i 2018). Kostymene i Half Life ligner dessuten på de fra Killer Pigs - de er som skapt til å fremheve kroppen, men igjen ikke på flatterende vis. De bidrar dessuten til å gi alle danserne - menn som kvinner - ett estetisk uttrykk. De gjør danserne til én kropp.

I et intervju med magasinet Sleek har Sharon Eyal har uttalt: “I love to see people who are the same but very different,” she says. “The same timing, the same shape, the same idea, the same style, but very different. I love to see unison but crooked unison.” Denne tankegangen er tydelig i klippene fra Half Life - vi ser at danserne beveger seg på en måte som på både utvisker individuelle forskjeller og fremhever dem. Dansernes naturlige fysiske forskjeller benyttes til å bryte opp symmetrien. Den høyeste av dem nærmest vokser og blir uhyggelig langstrakt der han rager opp fra det buktende kroppshavet - mens den laveste av dem liksom klemmes sammen i midten og gjøres unaturlig liten.

Noe av det som tiltrekker meg ved Eyals koreografier, er det at hun er så nærgående. Hun tvinger oss til å fokusere ikke bare på bevegelsene kroppene gjør, men på kroppene i seg selv - på hud, sener og muskler. Og hun synes ikke å prøve å fremheve kroppens skjønnhet, slik det er en tradisjon for innen dans. I stedet går hun så nær at resultatet av og til blir en slags body horror. Dette appellerer til meg som forfatter. Jeg liker å gå fysisk tett på personene mine, gjerne så tett at det blir ubehagelig - i alle fall for noen lesere. En vanlig tilbakemelding fra en venninne som ofte leser manusene mine underveis, er at nå er det “nådeløst mye” hud og knokler og hår! Jeg har en følelse av at hun ville vridd seg i stolen under en Sharon Eyal-forestilling. Selv liker jeg både ubehaget og konfrontasjonen.

I skrivende stund kan det se ut til at det blir lenge til neste gang jeg får sett en live danseforestilling. Pandemien har satt en stopper for det meste, og er det noe jeg savner, så er det å gå på teater og se dans. Det er imidlertid mulig å få med seg en del via nettet, og 1. juli har Sadler’s Wells premiere på en helt spesiell dansefilm - Dancing at Dusk. I år skulle et ensemble med 38 dansere fra 14 afrikanske land ha vært på verdensturné med Pina Bausch’s Vårofferet fra1975, i en samproduksjon mellom britiske Sadler’s Wells, tyske Pina Bausch Foundation og senegalesiske Ecole des Sables. Bare noen dager før premieren i Dakar i mars gikk verden i lockdown. Danserne gjennomførte en siste øvelse på en strand i Senegal, og Dancing at Dusk er resultatet.

Jeg kommer til å sitte benket - og så håper jeg at jeg får med meg selve forestillingen når verden åpner igjen!