Liv og verk

For en uke siden gjorde jeg min debut i den glansede presse, med et intervju i Norsk Ukeblad. Der forteller jeg om mormors opplevelser på Svalbard og trekker noen paralleller til Longyearbyen.

I denne forbindelse fikk jeg lyst til å si noe ord om dette med verk og biografi. De fleste forfattere opplever nok iblant at det settes likhetstegn mellom litteraturen de skriver og livet de lever - selv har jeg opplevd dette helt fra første bok, Spranget. Den handler om en fiktiv karismatisk menighet i Oslo, men i en av anmeldelsene sto det at handlingen i boken var lagt til Filadelfia-menigheten i Kristiansand. Dette hang nok sammen med at jeg i et avisintervju fortalte at jeg hadde latt meg inspirere av egne opplevelser i denne menigheten, men jeg ble likevel overrasket over påstanden i anmeldelsen - det var jo ingenting i selve boken som pekte mot en virkelig menighet i Kristiansand.

Etter syv år og fem bøker blir jeg ikke lenger så overrasket over sånt, og jeg er så klart heller ikke alene. De aller fleste forfattere har nok blitt lest inn i egne verk på etter eller annet tidspunkt - man trenger ikke hete Knausgård for å oppleve det. Det er dessuten en tradisjon for at mennesker som enten er eller har vært en del av en forfatters liv, stikker hodet frem og sier at “det er meg hun/han skriver om!” Akkurat dét har jeg til gode å oppleve, men jeg har ofte opplevd at folk har kommet til meg og sagt at de kjenner igjen både den ene og den andre. Som regel blir jeg overrasket når jeg hører det, selv om jeg naturligvis observerer folk rundt meg og “stjeler” ditt og datt - som forfattere flest.

Selv om jeg har sett flere eksempler på blanding av liv og verk i mottagelsen av bøkene mine, har jeg aldri før hatt behov for å gå ut og klargjøre at det jeg skriver er fiksjon. Bøkene får tale for seg, tenker jeg. Og ikke minst får sjangerbetegnelsen tale for seg. Når det gjelder Longyearbyen, føles det imidlertid litt annerledes, for her er det for første gang familien min som kan bli gjenstand for eventuelle misforståelser. Påstander om at boken er en biografi om mine besteforeldre har allerede dukket opp i et par anmeldelser, og da får jeg lyst til å rydde litt.

Allerede mens jeg jobbet med boken var jeg ganske bevisst på at det lett kunne oppfattes som om jeg skrev familiehistorie. Jeg har tross alt latt meg inspirere av mine besteforeldres opphold på Svalbard på 50-tallet. Morfars store bildearkiv og de mange historiene som jeg har vokst opp med, var helt sentrale i arbeidet med romanen, og jeg ville vel heller aldri ha funnet på å skrive om Longyearbyen hvis det ikke hadde vært for det jeg visste om familiens opplevelser der oppe. Men det er jo en ganske stor forskjell på det å la seg inspirere av noe eller noen og det å portrettere eller skrive biografi. Romanfigurene i Longyearbyen er helt og holdent oppdiktet, og bærer ingen andre likhetstrekk med mine besteforeldre enn de som går på rent ytre omstendigheter. I to av de første intervjuene jeg gjorde om denne boken, først i Svalbardposten og så i Åpen bok på P2, var jeg opptatt av å understreke dette, delvis av hensyn til familien, men også så dette perspektivet ikke skulle komme i veien for selve den litterære historien.

Det går selvsagt ikke an å kontrollere narrativet rundt en roman eller mottagelsen av den. I forbindelse med Slipp Hold, en bok som delvis henter handling fra body suspension-miljøet - var det for eksempel ikke til å unngå at det faktum at jeg hadde prøvd suspension selv, ble den viktigste vinklingen i omtalen av boken og dermed også hvordan den fiktive fortellingen ble oppfattet. Og kanskje det ikke engang spiller så stor rolle hvor tett en forfatter står på stoffet eller ei - jeg tror uansett at man fort blir lest inn i egne verk. Det er en kjensgjerning jeg synes det er ganske lett å leve med. Men i forbindelse med Longyearbyen føles det relevant å understreke at romanen er nettopp dette - en roman.

Intervjuet i Norsk Ukeblad er derimot et portrett av min mormor! Jeg tror hun ville blitt stolt av å få Svalbard-historien sin på trykk - hun snakket nemlig alltid om Svalbard-tiden som en av de mest spennende periodene i livet - men noen romanfigur ønsket hun aldri å være. Det sørget hun for å få avklart med meg i en av samtalene vi hadde om boken mens hun ennå levde.

Utdrag fra reportasje i Norsk Ukeblad, ført i pennen av journalist Berith Eva Lamøy.