Isolasjon

Plutselig har verden krympet. Den består av huset, parken utenfor, gatene når de er tomme nok, og de stedene det er verdt å sykle eller gå til. Jeg og mannen min har vært i selvpålagt isolasjon i nesten to uker, selv om vi verken er syke eller i risikogruppen. Flere uker kommer det nok til å bli, for nå har viruset for alvor begynt å spre seg i Storbritannia. Vi holder oss for oss selv. Verden er ny, stille og liten.

Situasjonen føles fortsatt fersk, men noen nye rutiner har vi rukket å skaffe oss. Vi er heldige og har jobber som kan utføres hjemmefra, så det gir tilværelsen struktur, selv om dagene nå har begynt å ligne på hverandre. Jeg savner de vanlige rutinene mine, savner å gå ut, men hittil har jeg faktisk ikke kjent på brakkesyken som vanligvis melder seg etter noen dager hjemme. Jeg pleier å hate jul og påske og stengte, stille tider, men denne gangen føles det annerledes. Kanskje fordi jeg vet at dette kommer til å vare lenge? Denne gangen er det noe fredelig over situasjonen. Det er en slags hvile i det å vite hva jeg har å forholde meg til. Nå skal jeg være i ro. Dette er livet nå. Det føles faktisk godt.

Det må selvfølgelig sies: En pandemi er ingen ferie, og selv om det er fredelig i min lille boble, blir situasjonen stadig verre i landet jeg bor i, og i store deler av verden. Jeg er også klar over at jeg er privilegert som har muligheten til å isolere meg, som har en jobb som ikke forsvinner over natten, som bor sammen med en jeg trives med, og som har tilgang til en park og turområder som ikke er for overfylte. Jeg har heller ingen barn jeg trenger å underholde fra hjemmekontoret, bare en hund! Selv om jeg daglig kjenner på angst og uro over situasjonen, er det mange ting som ligger til rette for at jeg skal takle situasjonen bra. Og det er disse tingene jeg forsøker å omfavne i denne nye, merkelige tilværelsen.

Om en måned kommer min nye roman, Longyearbyen, ut. Ordet isolasjon kan i grunnen stå som et hovedstikkord for boken, for handlingen er lagt til en tid da Svalbard var isolert halve året på grunn av tykk havis. Ble man syk på vinteren, var det ingen måte å komme seg til land på, og ikke kunne man sende brev heller. Verden ble redusert til et bittelite lokalsamfunn. Ikke alle taklet isolasjonen og mørketiden, så det var ikke helt uvanlig med psykiatriske kriser, noe som er en rød tråd i boken min. Men det typiske var gjerne at krisene meldte seg på våren, når lyset var tilbake og folk begynte å telle ned ukene til første båt. Som sysselmannsfrue Liv Balstad beskrev i sin selvbiografi Nord for det øde hav, var det mange som kjente på en helt egen ro når siste båt var gått og mørket hadde senket seg. Da visste man man hadde å forholde seg til, da trengte man ikke lenger å grue for vinteren - nå var situasjonen en levende realitet! - og man fikk konsentrert seg på en helt egen måte. Det var rett og slett også noe koselig over det hele.

En situasjon hvor man ikke kan treffe andre (annet enn på Skype), hvor stadig flere blir syke, og hvor mange av samfunnshjulene er i ferd med å stanse opp, kan naturligvis ikke sammenlignes direkte med den fruktbare og arbeidsomme vinterisolasjonen på Svalbard! Men jeg tror nok likevel at jeg personlig føler på en avklaret ro som har noe til felles med det Liv Balstad beskrev.

Nå gjenstår det å se hvordan jeg - og andre - kommer til å føle det når ukene blir til måneder. Da vil jeg nok kjenne at det røyner på. Men så lenge jeg kan vil jeg prøve å holde fast ved den helt nye roen jeg har funnet, og prøve å få noe positivt, og kanskje også kreativt, ut av den.

Utenfor Longyearbyen sykehus på slutten av 1950-tallet. Foto tatt av min morfar, Gunnar Bjørner.