Den farlige avvisningen

2. november 2018 tok Scott P. Beierle seg inn i et yogastudio i Tallahassee og skjøt to kvinner og skadet seks andre, før han tok livet av seg selv. 23. april 2018 kjørte Alek Minessian inn i en folkemengde i Toronto og drepte 10 mennesker og skadet 16 andre. Begge disse mennene hadde i forkant av angrepene hyllet Elliot Rodgers, som i 2014 skjøt og knivdrepte til sammen seks mennesker og skadet flere andre – fordi han var frustrert over å ikke «få» sex.

Høyreekstreme terrorister, inkludert Anders Behring Breivik, har lenge hatt kvinnehat til felles, men det var nok først i 2018, etter Toronto-terroren, at begrepet «incel» (involuntary celibate) ble allment kjent. Innlegget Minessian la ut på sosiale medier gjorde det tydelig at at han hentet sin inspirasjon fra Rodgers og incel-bevegelsen, og da Beierle noen måneder senere skjøt kvinner i et yogastudio, var det nok langt flere som var i stand til å sette denne formen for terror i sammenheng. Begreper som «chads & stacies», «supreme gentleman», «beta males», «black pill», «normie» og «incel uprising» har dessverre blitt begreper mange nå har fått lære. Og tar man seg en tur innom de mange incel-forumene på nett, vil man raskt se at denne typen terrortrussel er stor og omfattende, noe Lasse Josephsen skrev innsiktsfullt om på Minerva for noen måneder siden. Det er liten tvil om at lignende angrep vil skje igjen.

Denne problematikken danner bakteppet for Deb Calettis roman A Heart in a Body in the World, som jeg har oversatt til norsk. Den kom nylig ut på Gyldendal under navnet Et hjerte i en kropp i verden, og håper den vil finne veien til mange lesere.

Den hatefulle unge mannen vi møter i denne boken, legger ikke ut noe manifest før han møter opp på klassefest og dreper to mennesker i vilt raseri over å ikke få den jenta han vil ha. Varselsignalene er likevel mange. Han poserer med skytevåpen på bilder som ligger på nettet, han har våpenkataloger med seg på skolen, han skriver en stil der han fremstiller seg selv som et overmenneske, og ikke minst – han stalker bokens hovedperson, Annabelle, lenge nok til at alle blir bekymret. Men bekymringen kommer for sent, Annabelles harme kommer for sent, for hva om det er hennes skyld at han oppfører seg sånn? Og hva om hun bare er paranoid? 

Et hjerte i en kropp i verden er ikke først og fremst et innlegg i debatten om amerikansk våpenlovgivning (selv om den absolutt er relevant i denne sammenhengen også) – den er en sjeldent god drøfting av måten jenter og gutter sosialiseres ulikt på. Romanen viser hvilke grusomme følger disse skjevhetene i ytterste konsekvens kan få, men også hvordan hver eneste del av hverdagen blir berørt (noe som nylig ble godt satt ord på i den virale sangen «A Scary Time»). Det handler ikke bare om det å føle seg utrygg på vei hjem sent om kvelden, men også om det å ikke klare å avvise noen på en klar og tydelig måte – selv i situasjoner som rasjonelt sett må ses på som trygge. Som det heter i ovennevnte sang: «I can’t make you feel invalid, unseen or ignored.»

Det er kanskje dette siste her som virkelig vekket gjenkjennelse hos meg. I store deler av 20-årene vegret jeg meg for å avvise, for å si nei - særlig i relasjoner med menn. Jeg var nok ikke bevisst på hvorfor det var sånn - jeg tror ikke engang jeg reflekterte stort over det. Det var bare sånn jeg beveget meg rundt i verden. Jeg gikk rundt med en følelse av at det var katastrofalt å si nei rett ut selv i situasjoner hvor jeg var ubekvem, og at det beste var å gå med på ting - eller å gå med på ting for så å trekke meg gradvis unna. Ofte var dette siste en helt klart uttenkt plan. Selvsagt førte dette ofte til såre følelser for både meg selv og ikke minst motparten.

Det var nok mange årsaker til at jeg tenkte sånn. Delvis hadde jeg nok en ubevisst tanke om å ha et slags hovedansvar for andres følelsesliv, samtidig som jeg hadde en uklar oppfatning om at mitt eget velbefinnende var mindre viktig. Dessuten hadde jeg en vag fornemmelse om at jeg kanskje kunne være i fare hvis jeg satte foten ned og avviste tydelig - selv i situasjoner som ikke tilsa at de var farlige. Det ble rett og slett et innarbeidet mønster, samme hvem jeg sto overfor.

I likhet med Annabelle i boken, syntes jeg det var vanskelig å skille klart mellom hvilke situasjoner som var trygge og hvilke som ikke var det - og mer spesifikt: hvilke menn som var trygge og hvilke som ikke var det. Jeg syntes også det var vanskelig å lytte til magefølelsen. For hva om jeg var paranoid og dømmende? I ettertid har jeg tenkt på at min avvisningsvegring ofte førte til at jeg faktisk havnet i en del virkelig risikable situasjoner, samt slapp enkelte som ikke ville meg vel, altfor nær.

Men - hva hadde skjedd om jeg faktisk hadde sagt tvert nei i visse situasjoner? Det er ikke nødvendigvis sikkert at det hadde vært tryggere der og da. Det er ofte en god grunn til at kvinner i stedet for å si rett ut at de ikke er interessert, sier: “jeg er smigret, men jeg har dessverre kjæreste” eller “ja, kanskje senere”. Tross alt er det ikke uvanlig å bli møtt med voldsomt raseri eller til og med vold når man avviser tvert. Se bare på historien om kvinnen som ba en innpåsliten fyr om å ryke og reise. Hun ble slått rett ned på åpen gate. Lignende - og verre - historier er samlet på bloggen When Women Refuse. Å formane kvinner om å bare være tydelige, så kan de unngå vold og trakassering, er altså både lettvint og kunnskapsløst. Det kan i visse situasjoner være risikabelt å avvise tydelig.

For tre år siden var jeg på én date med en person som jeg raskt bestemte meg for å aldri møte igjen, og jeg foretok en mer eller mindre bevisst risikovurdering. Skulle jeg si ansikt til ansikt at jeg ikke var interessert, eller skulle jeg ta det på melding? Han virket ikke som en farlig eller temperamentsfull type, men jeg følte meg likevel ubekvem på et vis. Så jeg landet på meldingen.Tilsynelatende tok han avvisningen greit. Men allerede dagen etter henvendte han seg til meg igjen, og dagen etter der igjen. Til slutt måtte jeg blokkere ham. Noen uker senere fikk jeg en ny følger på Insta - det var ham, men med et nytt navn. Den dag i dag oppretter han med jevne mellomrom nye kontoer og prøver å melde og følge meg. Jeg blokkerer og rapporterer ham gang på gang, men lurer også på om jeg bør se meg over skulderen. Hans påtrengende fremferd i tiden som fulgte, er for meg en klar indikasjon på at det kanskje var en klok avgjørelse å til en viss grad “spille med” da han slapp meg av på et relativt folketomt fortau.

Det er altså situasjoner hvor det kan være tryggere å være vag enn tydelig, men når jeg ser tilbake på hvordan jeg manøvrerte i 20-årene, ser jeg nok at min avvisningsvegring i stor grad bunnet i en usikkerhet på hva jeg hadde “rett” til å si og gjøre. Jeg var usikker på egne grenser, jeg ville ikke fremstå som skarp eller kravstor. Jeg ville heller ikke at noen skulle mislike meg eller bli sinte på meg! Dette er trekk som også preger Annabelle i Et hjerte i en kropp i verden. I tillegg har hun en følelse av å ikke ha “lov” til å ta en pause og tenke igjennom hva hun faktisk vil før hun tar en avgjørelse, noe som ofte fører til at hun ikke egentlig tar avgjørelser, men går med på ting.. Det var også gjenkjennelig.

Annabelle har ingen traumatisk fortid som gjør henne spesielt utsatt for å havne i en vanskelig relasjon - hun er ikke spesielt “sårbar”. Men hun har vokst opp i en verden som er full av motstridende signaler når det gjelder det å være kvinne, og til slutt klarer hun ikke å ha kontakt med eget følelsesliv og sin egen vilje. Slik reflekterer hun etter en pardans på skoleball, der partneren hele tiden har presset ståpikken inntil henne:

Hver gang hun tenker på det, blir hun forvirret av å tenke på hva hun oppfordret til og ikke oppfordret til. Hun er forvirret når hun tenker på begjær, og seg selv som begjærsobjekt. Hun er forvirret når det gjelder egen seksualitet. Hun burde kunne få bruke den akkurat som hun vil, det vet hun, men hvorfor er det likevel en følelse av at det henger en skamfull invitasjon i luften, eller i alle fall en slags invitasjon – selv når hun ikke engang bruker seksualiteten. Når hun bare er seg selv. Hun vet at hun burde få lov til å invitere hvis hun vil, si nei hvis hun vil si nei, ja hvis hun vil si ja, være forlokkende eller ikke forlokkende, og ganske enkelt trives med kroppen sin og hva den gjør og er og hvordan den ser ut. Hun skal liksom være trygg og sikker på disse tingene, men hvordan kan hun være trygg og sikker på disse tingene? Det finnes så mange motstridende beskjeder – selvtillit og skam, makt og maktesløshet, hva hun skylder andre og hva som er hennes eget – at hun ikke lenger kan høre hva som er sant. Det er så mye å angre på at hun er helt kvalm. Tanken på ståpikken gir henne lyst til å kaste opp. 

Jeg tror gjenkjennelsespotensialet i denne romanen vil være stort for mange jenter og kvinner - men det er altså ingen “kvinnebok”. Det bør den i alle fall ikke være. Jeg tror boken kan by på både små og store åpenbaringer spesielt for mannlige lesere - som i stor grad beveger seg gjennom verden uten de forsiktighetsreglene som er så innarbeidet i kvinners liv. 

Det er forresten viktig å understreke at denne boken ikke er en slags pamflett. Riktignok går den rett inn i tidens diskurs rundt kjønn og maktstrukturer, men den er aller mest en litterær roman. Den politiske slagkraften i boken går ikke på bekostning av det kunstneriske. 

Noe av det som imponerer meg aller mest, er romanens hyperrealistiske menneskeskildringer. Ved hjelp av få ord tegnes tindrende klare og nyanserte portretter – enten det dreier seg om lillebroren, venninnen, stefaren, kjæresten eller terroristen. Skildringen av hovedpersonen Annabelle er like tydelig og levende, men tilnærmingen er markant annerledes. Forfatterens stemme er hele tiden sterkt til stede – hun forklarer og tilrettelegger og peker på hva vi som lesere bør merke oss – men det føles aldri forstyrrende. Tvert imot oppleves dette som en snedig og godt gjennomarbeidet vinkling for å tegne et bilde av en ung kvinne som strever med å komme tilstrekkelig innpå seg selv. En som i stedet arbeider hardt for å forstå (og hjelpe) andre.  

Et hjerte i en kropp i verden er også en bok om ekstreme idrettsprestasjoner. Den gir et levende innblikk i løpingens vesen, både på det fysiske og det mentale plan. I tillegg er romanen en underholdende «roadmovie» som gir et spennende innblikk i USA utenfor storbyene.  Jeg ble riktignok ikke fristet til å gjøre som Annabelle og løpe fra Seattle til DC, men jeg fikk lyst til å oppleve selve reisen!