Lyd og lyrikk

Forleden skrev jeg en tekst på den engelske bloggen der jeg omtalte ambientmusikeren Loscil og albumet Endless Falls. Teksten omhandler først og fremst spoken word-stykket 'The Making of Grief Point', men en av innfallsvinklene til teksten min var søvn, eller rettere sagt mangelen på søvn - og hva jeg hører på når jeg ikke får sove. Der nevnte jeg Biosphere som en av mine hodetelefongjengangere, og det var Biosphere jeg måtte ty til i går kveld da søvnen lot vente på seg. 

Jeg hører gjerne på albumet Substrata når jeg ligger der i mørket med hodetelefonene. Det er ikke direkte søvndyssende, slik pink noise ville vært det – det er mer et lydspor som hensetter meg i en slags drømmeaktig tilstand. Og fordi jeg forbinder dette albumet med drøm og halvsøvn, så synker jeg inn i den tilstanden gang på gang når jeg hører på det – kanskje enda mer siden den gangen det slo meg at albumet på mange måter tematiserer det underbevisste. 

De tankene gjorde jeg meg da jeg skrev en tekst om Biosphere for Ballade. Da dybdelyttet jeg til alle albumene, og selv om jeg syntes jeg kjente Substrata godt, åpnet det seg på en ny måte – kanskje fordi jeg tilnærmet meg det på en ny måte, med noe så usannsynlig som Rolf Jacobsens lyrikk som bakteppe!

Lydlandskaper og lyrikk

(Først publisert hos Ballade.no 25.11.2016)

En kveld for noen måneder siden befant jeg meg inni et fjell. Grovhugde, svarte tunneler brakte meg innover og nedover – langt inn i buken på fjellet. Det var ikke et menneske å se. På øret hadde jeg lyden av dryppende vann, dump skraping og dype, pulserende vibrasjoner.

Etter hvert kom jeg inn i lyse, hvite korridorer og fikk øye på folk igjen. Jeg tok av meg hodetelefonene og satte kursen mot garderobene. Jeg var i den olympiske fjellhallen på Gjøvik for å trene, omgitt av barn og voksne i samme ærend. Ingenting annet enn mangelen på vinduer skulle tilsi at jeg hadde tusen tonn med stein over meg. Det hverdagslige var tilbake. Men vandringen fra inn til treningsanleggene hadde tatt lenger tid enn ventet, og tunnelene var overraskende forlatte. En stakket stund var det som om jeg befant meg i landskapet som ble utmalt i musikken fra hodetelefonene mine. Jeg lyttet til Biospheres Substrata – den norske ambientklassikeren fra 1997. 

Noen dager senere gikk jeg tur langs Mesnaelven på Lillehammer – fortsatt med Biosphere på øret. Fossebruset trengte imidlertid igjennom hodetelefonene, og jeg stanset ved vannkraftverket og begynte å tenke på et dikt som dukker opp i hodet mitt hver gang jeg er i nærheten av en foss:

Under de stupende fjell stiger rungende mørke koraler:
Kirken dernede, den lave med hvelving av marmor
løfter sin messe i velde og maner de ville demoner,
åpner sin sorgfulle favn for det angrende hjerte.

Herdet i stålfont og døpt av de hese turbiner
stiger forløsningens hærtog med jubel mot lien og skogen,
skrider i heien med snehvite kniplingekjortler,
løfter de skinnende vinger av stål i forventningens skjelven…. 

(Fra ”Kraftledning”, Jord og Jern, 1933) 

Albumcover Substrate

Naturen og teknologien
Lyrikeren Rolf Jacobsen har vært med meg i mange år – lenger enn Biosphere Biosphere dukket jeg først ned i da jeg en gang i starten av 20-årene leste et sted at det fantes samplinger fra Twin Peaks på Substrata. Slik oppdaget jeg en annen musikk enn indierocken jeg var fostret opp på, og skjønte at musikk ikke bare trengte å kretse rundt lidenskap og kjærlighet, eller for den saks skyld sint samfunnskritikk. Den kunne også handle om hydrogen. Mose. Romstasjoner. Frysepunktet. Alpegress. Ubåter. Antenner. Kraftverk. Og det var altså da jeg sto ved elven og tenkte på diktet ”Kraftledning” at det slo meg at Rolf Jacobsens mellomkrigsdiktning og Biospheres lydlandskaper på mange måter var fra samme verden. Da Jacobsen debuterte med Jord og jern i 1933, var det nettopp naturen, universet og teknologien det handlet om– ofte med et umiskjennelig nordlig utgangspunkt. Og assosiasjonen min ved Mesna Vannkraftverk fikk meg til å lure: Hva kan jeg få ut av å parallellføre disse to tross alt svært ulike kunstnerne? 

Arktisk er et stikkord som gjerne brukes om Biospheres lydbilde – det er ofte minimalistisk, kjølig og preget av hule klanger som sender tankene til frosne fjelldaler, dypet i Nordishavet eller ensomheten i verdensrommet. Mannen bak artistnavnet, Geir Jenssen, er da også fra nord for polarsirkelen. 

Albumcover Patashnik

Han ble kjent som medlem i bandet Bel Canto, men ga samtidig ut soloprosjekter under navnene E-Man og Bleep, før han etablerte seg som Biosphere på starten av 90-tallet. Først kom Microgravity i 1991, deretter Patashnik i 1994, før hans mest kjente album, Substrata, tre år senere. Nylig ble det utnevnt som et av tidenes viktigste ambient-album av det toneangivende musikknettstedet Pitchfork. I år er Biosphere aktuell med ny plate – Departed Glories. Der har han har beveget seg stille bort fra såkalt ”arctic ambient”, og begynt å utforske en mer menneskeorientert, nær tematikk. En lignende utvikling kan man også spore i Rolf Jacobsens lyrikk. 

Ambientmusikk kretser gjerne rundt tematikk som skiller seg en del fra den man vanligvis finner i tradisjonell populærmusikk. I og med at den mangslungne sjangeren utviklet seg parallelt med elektroniske nyvinninger, har teknologi og vitenskap alltid vært sentrale inspirasjonskilder. Siden tradisjonell musikalsk struktur og rytme ofte er oppløst, og tekst og vokal gjerne kun er å finne i form av sampling, gir det mening at ambientmusikk oftere speiler naturen enn nær, menneskelig problematikk. Og i motsetning til et tydelig narrativ, får man snarere lydlige øyeblikksbilder. Man kan kanskje sammenligne ambientmusikk med abstrakt, non-figurativ kunst eller altså lyrikk i frie vers. 

Mennesket – en prikk
Da Rolf Jacobsen debuterte med Jord og Jern i 1933, var det med dikt som beveget seg i andre tematiske landskaper enn det man var vant til i lyrikk. Han var ikke den første til å anvende frie vers, og det er grunner til å stille spørsmålstegn ved den populære oppfatningen om at han var Norges første modernist, men han pløyde likevel ny mark med sine klare, futuristiske trekk. Han skrev om heisekraner, dynamoer, fly, satellitter. Like stor plass fikk imidlertid naturen. Naturen har i all tid vært et yndet tema i lyrikken, men vinklingen i Jacobsens tidlige diktning er annerledes. Her er ikke naturen sublim, som i romantisk diktning, den bare er. Mennesket står ikke i sentrum og opplever og beundrer den – mennesket er i det hele tatt gjerne fraværende. I stedet er naturen selv kroppsliggjort eller besjelet. Breen er en hvit rytter som kommer fra verdensrommet. Regnet spiller harpe, havet støper bygninger. Nordlyset river klærne sine i stykker. Også teknologien får menneskelige trekk. Elektrisiteten taler i tunger, heisekranene snatrer, dynamoen er en gyger som synger i fjellet, rusten undersøker om tiden er inne til å gjøre sitt blodige arbeid, byens innvoller arbeider. 

Naturligvis skal mye av dette forstås symbolsk – slike tekster skal åpenbart også si noe om menneskelige tilstander. Mer tradisjonelle, sentrallyriske dikt har også sin plass i den tidlige Jacobsen-diktningen, men teknologien og naturen spiller førstefiolin. Hovedtendensen er at mennesket enten er fraværende eller knøttlite – altså stikk i strid med det ekspresjonistiske perspektivet – eller eventuelt til stede som en slags vitenskapelig observatør. Dette er et perspektiv som man også kan finne i Biospheres musikk.

There’s a lot of activity. A lot. There are a pair right next to the hydrophone, those are probably the loudest animals. There’s one single seal that is on my left, and it seems to be watching the mother and pup that were near the hydrophone.

Slik lyder en vokalsampling fra ”The Seal and the Hydrophone”(fra samlealbumet Apollo 2 – The Divine Compilation, 1995), og man ser for seg en dykker som rapporterer. Det sentrale er ikke dykkerens opplevelser, men det hun observerer, og dette spilles ut i musikken. Vi hører lyden av vann og ekkolodd, dype, vibrerende basstoner som sender tankene til skipsmotorer under vann, samt toner som minner om de signalene som seler sender ut. Det er undervannslandskapet og havets skapninger som beskrives – menneskets rolle er liten og ubetydelig. 

Mennesket er til stede på de aller fleste av Biospheres utgivelser, men sjelden som mer enn en prikk i det store intet. På Microgravity er blikket vendt utover mot universet – ”Chromosphere”, ”Cygnus A” og ”Baby Satellite” er noen av titlene. Patashnik henter sitt navn fra russisk kosmonaut-slang for det å være forsvunnet i verdensrommet. Det skal visstnok være sådd tvil om ordets virkelige rot i russisk språk, men det slår likevel an tonen for albumet. So frightening to lose yourself, heter det i en vokalsampling på sporet ”Decryption”. På tittelsporet gjentas en samplet russisk setning (fra filmen 2010) spilt av flere ganger – den har et fjernt radiopreg, og ”Patashnik” toner ut i spraking og knitring, som om signalet går tapt. Også på albumets påfølgende spor, ”Mir”, hører vi spraking og fjerne radiostemmer (amerikanske denne gangen), men disse lydene havner gradvis i bakgrunnen til fordel for en langsom, hul rytme som ligger som en kald klangbunn under myke, langtrukne og monotone orgeltoner. Man ser for seg et romskip som uavlatelig driver lenger og lenger ut i rommet.

På Patashnik er house-beaten fra debuten kraftig nedtonet, og den lydlige fremstillingen av verdensrommet får et mer ødslig preg. Mennesket fremstår knøttlite og sårbart i møte med både naturen og den nye teknologien, og et ikke ubetydelig anstrøk av angst kan spores. Slik sett gir det mening å trekke paralleller til modernistisk diktning, og da særlig til Rolf Jacobsen. Han skrev ofte om ensomheten i verdensrommet, tomheten og de enorme avstandene – det ugjestmilde og kalde:

Veldig er stjernenes tre,
duvende med sitt løv
– Koldt som den hvite sne.

Tusen mile mot vest.
Tusende mile mot nord,
stirrende uten blest. 

(fra ”Avstand”, Jord og jern, 1933) 

Teknologiens uhygge
Rolf Jacobsens teknologioptimisme i Jord og jern og Vrimmel(1935) gjennomsyres av ambivalens, og denne blir til ren skepsis utover i forfatterskapet. En uro for hva fremskrittet og farten gjør med menneskene blir tydeligere og tydeligere. Dette er fraværende i Biospheres musikk. Riktignok kan man lese den inn i musikken hans når man lytter til 2011-utgivelsen N-Plants, som er en utforskning av japanske atomkraftverk, men da er det gjerne fordi man selv forbinder atomkraftverk med Tsjernobyl og Fukushima. En uhyggelig tilfeldighet er at Fukushima-ulykken skjedde bare noen måneder etter at Biosphere sluttførte N-Plants, men det er lite ved selve albumet som gir dekning for å tolke det som et innlegg i debatten om atomkraft. 

N-Plants preges av en hypnotisk monotoni og jevn, kjølig rytmikk som tidvis sender tankene til Kraftwerk. Til tross for de japanske vokalsamlingene som er spredt utover platen, er det noe utelukkende maskinelt over lydbildet – det finnes ikke rom verken for mennesker eller natur. Resultatet blir en nærmest uhyggelig mangel på dynamikk og dramatikk. N-Plants maner frem en radioaktiv verden der ingenting kan overleve. Slik skiller det seg fra alle de andre Biosphere-albumene, der teknologien enten integreres i den langt større naturen, eller må vike nesten fullstendig for renere naturskildringer.

Forholdet til naturen
Albumene Substrata og Cirque (2000) er kanskje de mest naturfokuserte av Biospheres utgivelser. Substrata maler lydbilder av den arktiske naturen, floraen især – titlene kretser rundt latinske plantenavn: Kobresia, Antennaria, Poa Alpina, Uva-Ursi, Silene, mens albumet Cirque må forstås som en utforskning av Alaskas villmark – dedikert som det er til Christopher McCandless, som gikk ut i naturen og forsvant på starten av 90-tallet. ”When I Leave”, heter et av sporene, og kjenner man historien om McCandless, går tankene uvegerlig til det utmagrede liket som ble funnet øst for Shushana River i Alaska. Naturen representerer en trussel på Cirque – den blir et sted hvor mennesker vanskelig kan overleve, et sted hvor mennesker kan bli borte. Naturen er imidlertid ikke ondsinnet, bare likegyldig – den viser ikke omsorg. Og det er kanskje ikke underlig at det er dette nøkterne og realistiske natursynet som gjør seg gjeldende hos Biosphere – Geir Jenssen er en erfaren fjellklatrer og har besteget Cho Oyu i Himalaya uten oksygen. Han vet nok et og annet om naturens ugjestmilde vesen, og synes å ha dette med seg i musikken. 

Rolf Jacobsen utviklet et nærmest diametralt motsatt natursyn i sitt senere forfatterskap. Mens han i de tidligste samlingene skildrer naturen som noe stort og bestandig og hinsides det menneskelige, gjør han den i de senere samlingene til den eneste sanne og trygge instans i en verden som spinner mer og mer ut av kontroll. Naturen blir som Edens hage – vi har mistet kontakten med den, men trenger å søke oss tilbake. Det finnes spor av dette natursynet allerede i Vrimmel – i diktet ”Virkelighet” fremstilles torven, gresset og bølgene som det mest virkelige i en støyende verden, men det er fra 50-tallet at tendensen for alvor utvikles. I den senere Jacobsen-diktningen er naturen er et hjem, den har et hjerte, og vi mennesker må lære oss ydmykhet overfor jordens godhet. 

Vindenes dans og de store løpeildene i gresset husker jeg ofte:
– Skyggebildene av smil i et ansikt som alltid har tilgivelse.
Men hvorfor har den så stor tålmodighet med oss
dypt inne i jernkjernen, det store magnesiumshjertet,
det skjønner vi ikke på lenge.

(Fra ”Grønt lys”, Sommeren i gresset, 1957)

Musikken hans er dybdeborende – slik god lyrikk også er det.

Biospheres ”nøkterne” forhold til naturen vil ikke dermed si at han har et rent dokumentarisk forhold til den. Hans lydlige naturskildringer får en utvidet og nærmest underliggjort dimensjon fordi han bryter opp lydbildene med samplinger som ofte virker fullstendig løsrevet fra sangtitlene. På Substrata-sporet ”Kobresia” – som har sin tittel fra det latinske navnet for myrull – hører vi lyden av en mann som mumler på russisk. Det er hentet fra en russisk dokumentar om en påstått telepatisk begavet mann som forsøker å gjette på hvilke gjenstander som ligger på et bord to etasjer over ham. Ser man samplingen i sammenheng med lydklippene fra Twin Peaks, blir det klart at Substrata ikke bare handler om naturen, men også om underbevisstheten. Man blir brakt inn i berget, så å si. Slik sett gjør Biosphere mer enn å bare speile naturen og levere chillout-musikk. Musikken hans er dybdeborende – slik god lyrikk også er det. 

Dialog med andre kunstformer
Et annet kjennetegn på god lyrikk er interessen for andre sjangre og kunstformer, og evnen til å ta disse opp i seg. Rolf Jacobsens lyrikk preges av en interesse for mer enn geografi og natur – det refereres også hyppig til arkitektur, kunst, historie og musikk. Interessen for det menneskeskapte kommer særlig til syne i diktningen fra midten av 50-tallet og utover, og fører til at diktene i økende grad setter mennesket i sentrum. Parallelt med sivilisasjonsskepsisen finnes dermed en ærefrykt for menneskehetens kulturelle arv. Maskinbegeistringen fra Jord og jern er erstattet av en beundring for katedraler som er reist for lenge siden, tårn i Bologna, Haydns musikk.

Biosphere har igjennom hele sitt virke vist en interesse for andre kunstsjangre – utgivelsene hans er for eksempel spekket med filmreferanser. En tydelig interesse for sci-fi gjør seg gjeldende på flere plater – Autour de la Lune (2004) er for eksempel basert på Jules Vernes måneroman – men flere av utgivelsene etter 2000-tallet kjennetegnes av det mer tilbakeskuende. Albumet Shenzhou (2001) er konstruert rundt samplinger av Debussys musikk, mens L’incoronazione di Poppea (2012) bygger på Monteverdis opera med samme navn. Dropsonde (2006) låner toner fra jazz. I årets utgivelse, Departed Glories, er det slavisk folkemusikk han bygger på – vokalbasert folkemusikk.

Krigens sår
Ideene til Departed Glories utviklet seg mens Geir Jenssen bodde i Krakow. Her lot han seg inspirere av traumene fra byens krigshistorie. Særlig skogene rundt Krakow skjuler mange historiske ”sår”. De rommer steder hvor polakker ble henrettet av nazister, og har i lange tider vært tilfluktssted i tider med krig og uro – den polske nonnen Bronislawa skal ha levd i eksil i skogen under tartarenes okkupasjon på 1200-tallet. Departed Glories har et mye tydeligere narrativ enn de fleste andre Biosphere-utgivelsene – og et svært menneskelig narrativ. Albumet er det eneste av hans utgivelser med et menneske på coveret (et gammelt fotografi av en russisk bondekvinne), det slår an tonen. Denne platen beveger seg utenfor tradisjonell ambient-tematikk.

I og med at mye ambientmusikk er tekstløs, er man nødt til å orientere seg i den ved hjelp av titlene – ikke ulikt måten man tar inn et abstrakt maleri på. Kunstverkets tittel angir konteksten og virker styrende på persepsjonen. Biospheres albumtittel Departed Glories gir et klart inntrykk av at det handler om noe forgangent. Denne gangen er blikket ikke vendt mot verdensrommet eller naturen, men mot historien, og de dvelende sporene etter den. 

Albumet tematiserer krig, flukt og uro, men følger ikke de store, episke linjer. I stedet er det små øyeblikksbilder av forskjøvet hverdag som vises frem. Titler som ”Behind The Stove”, ”Aura In The Kitchen With Candlesticks” og ”Invariable Cowhandler” gjør at tankene trekkes mot individets skjebne. Albumets mest neddempede spor – ”Whole Forests Of Them Appearing” ligger der som en dirrende trussel. Dype, ”dronende” undertoner, som i lange strekk er hviler på én og samme akkord, blir selve bildet på krigens evigvarende redsler. Sangtittelen er da også trolig hentet fra Walt Whitman-diktet ”Spirit Whose Work is Done” (1865).

As your ranks, your immortal ranks, return, return from the battles,
As the muskets of the young men yet lean over their shoulders,
As I look on the bayonets bristling over their shoulders,
As those slanted bayonets, whole forests of them appearing in the
distance, approach and pass on, returning homeward,

Whitman-allusjonen gjør det naturlig å tolke Biospheres siste album som en slags påminnelse om krigens langvarige konsekvenser – avtrykkene som blir igjen.

Rolf Jacobsen var også opptatt av krig, og tematiserer dette på ulike måter gjennom hele sitt forfatterskap, men i samlingene fra mellomkrigstiden fokuserte han mest på det spektakulære ved krigen – mitraljøser, blod, stål, smerte og skrik. I sin futuristiske industrifascinasjon la han også for dagen en viss krigsfascinasjon, som her: 

Har du sett stålskjelettene folde sig ut på himlen
som røde kniplinger i solskinn?
Har du hørt lufthamrenes trommeild mot naglen
fra skinner, hus, skibenes høie jernsider?

– Da har du sett krigens knitrende fane i luften!

– Da har du hørt maskingeværene sprøite sitt stål mot fiendens hjerte! 

(fra ”Fanfare”, Jord og jern, 1933)

I sitt senere forfatterskap blir Jacobsen imidlertid opptatt av menneskene – og krigens effekt på individet. Han skriver om ”den lille bonden” og kaller ham for ”taperen i verden”, den som har ”falt i alle krigene” Det lille mennesket blir selve motsatsen til krigen, som er upersonlig i sitt vesen. 

Alle er barn når de sover.
Da er det ikke krig i dem.
De åpner hendene og puster
i den stille rytme som himmelen har gitt menneskene.
[…]
Kunne vi bare tale til hverandre da
når hjertene er som halvt åpne blomster.
Ord som gylne bier
skulde trenge inn der.
– Gud, lær mig søvnens sprog.

(fra ”Når de sover”, Hemmelig liv, 1954)

Det siste sporet på Departed Glories heter ”Fall Asleep For Me”. Det består nesten i sin helhet av vokalsamplinger og lyder som et sakralt korverk, nærmest et rekviem. Søvnmotivet her blir som et dødsmotiv. Platens første spor heter ”Out Of The Cradle”, og fører til at narrativet på platen kan forstås som en reise fra fødsel til død. Det er lite optimisme å spore på Departed Glories – albumet blir mer som en sørgesang over historiens traumer og avtrykk.

Under overflaten
For å sluttføre sammenligningen mellom Rolf Jacobsen og Biosphere: Det slår meg at Jacobsen i sitt etterkrigsforfatterskap ligger i skjæringspunktet mellom naivitet og pessimisme, mens Biosphere er mer av en realist. Der Jacobsen gradvis utvikler en voldsom tiltro til naturens og menneskets iboende godhet, samtidig som han mener at fremskrittet gjør at det er ute med oss alle, ser Biosphere på både natur, modernitet og mennesker med et mer nøkternt blikk. Samtidig finnes det en underliggjørende og dermed nesten poetisk dimensjon i hans lydkunst. Det kan være nyttig å ha Twin Peaks-utsagnet ”the owls are not what they seem” i bakhodet når man lytter til Biosphere. Og man må gjøre som når man leser dikt: Man må lete etter underteksten, trenge inn under overflaten og ned i de dypere lagene – ned i substrata.